«Veien til verdens ende» er i stor grad autobiografisk roman til Sigurd Hoel som var ikke bare en anerkjent norsk forfatter og litteraturkritiker men også kjempet mot nazismen under krigen.
Fortellingen starter fra det første minnet i livet som en gutt Anders hadde fra livet sitt, og går forbi konfirmasjonsalderen hans. Handlingen foregår på en gård på Østlandet, som ligner på gården forfatteren vokst opp selv. Man blir kjent med ganske mange folk i bygden, på godt og på vondt. Spesielt inntrykk gjorde to av tjenestefolket på gården, Embret og Gorine, som har vært kjærester i et par år, men som ikke kunne gifte seg fordi mora til Gorine var imot det.
Forfatteren forteller mye om vennskap mellom Anders og fattiggutten Martin som var tre år eldre. Anders hadde egentlig ikke lov til verken å snakke eller tilbringe tid med Martin, men likevel treffer de hverandre støtt og stadig.
Romanen beskriver historien om dannelsen av hovedpersonens personlighet i barndommen og avslører de skjulte årsakene til psykologiske komplekser og problemer. Følelser av skyld og skam, frykt for allmektig autoritet i barndommen legger grunnlaget for personens karakter og atferd for livet. I romanen ser vi en kunstnerisk illustrasjon av teorier om psykoanalyse som la den hovedvekten på barndomsopplevelsene.
0 kommentarer