Dette er en bok om stor kjærlighet, og om stor sorg, og om døden som kom imellom. Det tok et drøyt år fra sykdommen brøt ut til det var slutt. Dette er en dagbok, skrevet av en mann som fulgte sin kjære til dødens port.
Husker du, jenta mi? Vi avtalte at når du døde, så skulle du sette deg vel tilrette i Karlsvogna, slik at jeg alltid kunne se deg, uansett hvor i verden jeg var. Mandag natt står jeg på terrassen. De andre har lagt seg, og jeg er alene. Det er tindrende klart, og der - rett opp - henger Karlsvogna stor og lysende på en svart, svart himmel. I samme øyeblikk som jeg får øye på den, farer et stjerneskudd forbi. Og jeg tenker at nå, kjære, nå er du fremme. Og jeg tenker at det å elske et annet menneske så inderlig som jeg har elsket deg, det må være som å se Gud... Fra dagboken for 6. april 1998, den dagen hun døde. Nei, jeg er ikke lenger redd for å dø, jeg frykter ikke mørkets makt. For jeg føler at du vil være der og ta imot meg når tiden er inne. Døden og de ukjente stiene er ikke så skremmende som før, står det i et dikt jeg leste en gang. Folk jeg var glad i har gått foran og kvistet løype. De var skogskarer og fjellvante, så jeg finner nok frem. - Fra dagboken for april 1999
0 kommentarer